mandag 22. august 2011

Seks fine og fjorten stygge

Noen ganger er det vanskelig å være ny et sted. Noen ganger er det bare fint:

♥ Når en mamma i barnehagen sender sms og spør om du vil være med henne og venninnene på kino. Ja takk!

♥ Når Mathea oppdager at bær kommer fra busker, og ikke ferdig emballert i plast.









♥ Når du finner nybakte cookies i kurven til Mathea i barnehagen. Bakt og gitt av en omtenksom mamma.










♥ Når du opptil flere ganger hører folk rope "velkommen hjem!" på gata.

♥ Når du oppdager at det er ukentlig loppemarked i bygda.



♥ Nå mannens fjortenårige lillebror ber deg med på kafè for å feire første skoledag etter sommerferien. Og overtaler deg til soft is.

Fine ting med å flytte til et nytt sted. Noe som ikke begeistrer like mye er at jeg nettopp telte fjorten edderkopper utenfor inngangsdøra vår. Alt ved kjellerleiligheter er ikke like sjarmerende.
VÆÆÆ!
Ha en edderkoppfri og fortryllende dag!

Vårt nye gamlehus

Vårt nye hjem har de siste 30 åra blitt kalt gamlehuset, og det skal vi fortsette med. Det er så koselig. Huset er bygget seint på 1800-tallet, og senest pusset opp på det (tapet- og huntonittplate-)glade 70-tallet. Det sier seg selv at vi ikke kommer til å kjede oss fremover! Her skal det borres etter vannbåren varme, to bad skal pusses opp, nytt kjøkken skal på plass, gulv skal rives opp og legges på nytt for ikke å snakke om liter på liter med maling som skal forvandle gråstein til gull. Tør ikke tenke på hvor mange timer vi har fremfor oss med malerkosten i hånda. Men det skal bli så bra! Åh, det skal bli bra!




Huset vårt. Merkelig å si, men det er faktisk det. Vi kommer fra 59 kvadratmeter på Tøyen, så et hus på nærmere 300 kvm er litt overveldende. Puh!





Bakgården på Tøyen var fin den altså, men det skal bli helt greit å våkne opp til denne utsikten. Dette blir vinduet på soverommet vårt.


Vi får tre (TRE!) stuer etter hverandre. Denne stua var dekket med huntonittplater og taket var senket. Spenningen var stor når platene skulle av. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen da jeg kom inn i rommet og fikk se de nydelige veggene. Og bak platene skjulte det seg en gammel dør. Det er så spennende med gamle hus.


Utsikt rett ut mot morell- og epletrærne.



Tam-ta-ra-tam! Under takplatene var det takbjelker. Fryd!



Oppe er det som i et typisk gammelt hus. Masse små rom og et bittelite bad. Og sjekk tapetet til høyre!


Anna eller Mathea sitt rom, tro?


La stå!

Overalt finnes disse nydelige veggene.


Dette er favorittrommet av alle i huset. Det er i husets ark, og her skal det bli ei skikkelig kosestue med en sofa stappfull med puter og pledd. Herfra har vi utsikt til både fjord og fjell og stemningen i rommet er så god, man merker det med en gang man kommer inn (på tross av at det nå fungerer som lagringsplass). I hjørnet står det opprinnelig en sort etasjeovn, men den må restaureres før den kommer på plass igjen. Men på plass skal den.


Elsker dørene!

Dere skimter kanskje gjennom det dårlige fotolyset at dette er kjøkkenet. Her har vi åpnet opp sånn at vi får dør ut i hagen. Tenk å kunne gå rett ut i gresset fra kjøkkenet en tidlig sommermorgen. Ren lykke!



Vi har også et lite grovkjøkken, som de ofte hadde i gamle hus. Dette er så sjarmerende og skal få stå akkurat som det gjør.



Note to self: du trenger ikke kjøpe hermetikkåpner.


Har dere troen på at vi klarer det? Akkurat nå virker det  litt fjernt at vi skal bo her, men jeg har virkelig troen på at dette er mulighetenes hus. Så nå gjelder det bare å finne ut av hva slags kjøkken man skal ha, hvordan flisene på badet skal være, hvilke farger veggene skal få, hva slags gulv man skal velge, om man skal ha doble dører mellom stuene, hvilke vegger skal få stå også videre, også videre, også videre. Og det var bare de store valgene.
Man kan bli sliten av å pusse opp, selv om det er mest på det mentale planet foreløpig. Derfor unner vi oss en hyttetur i helga.
Ha en super helg alle sammen!

tirsdag 16. august 2011

Ny start

"Jeg fikk jobben!" Jeg kan høre hvor stolt han er.


"Gjorde du? Så fantastisk! Jeg er så stolt av deg."

 
Vi legger på. Jeg går i dusjen. Og gråter i strie strømmer.


Så nå er vi her. Milevis unna asfaltjungelen i Oslo. Milevis unna t-baner, tung luft, bygårder og bråk. Deilig. Men vi er samtidig like mange mil unna de livsviktige vennene, de korte avstandene og bollene til Deli de luca. Trist.





"Denne dagen har jeg sett frem til hele livet." Vi kjører vestover, bort fra det flate innlandet, mot fjellene, og han holder hånda mi så hardt som han aldri har holdt den før. Og jeg elsker han hundre ganger mer.






Så nå er vi her. Og jeg leter etter følelsen i kroppen som sier at dette ikke er riktig. At jeg har gjort noe feil. At jeg angrer. Men jeg finner den ikke.

Og du, har vi ikke fin utsikt fra eiendommen vår?