tirsdag 31. januar 2012

En tur med skjulte hensikter

"Jada, vi skal definitivt prioritere byggvarehusene". Vi var på vei til Førde og jeg holdt ljugekors bak ryggen i det vi diskuterte hva hensikten med turen var. Jeg fristet med store byggvarehus med uendelige valgmuligheter når det gjaldt gulv og flis. Men den virkelige grunnen til at jeg foreslo bytur, skaffet barnevakt, stod grytidlig opp (akkurat som det er noe nytt) og dro avgårde en tidlig lørdagsmorgen var noen kraftige abstinenser som har gjort seg gjeldende den siste tiden.

Disse abstinensene begynte å ulme en dag jeg var ute i gatene i Stryn. Plutselig så jeg en flekk bar asfalt, sola hadde kommet tilbake over fjellene og det kom et drag i lufta som ikke var til å misforstå (eller kanskje det var det det nettopp var, i slutten av januar): VÅR.

Og vår er ensbetydende med en stor lidenskap: loppemarked. Jeg har trålet avisa (ja, vi har kun èn her i Stryn) etter noe som kan minne om loppis, jeg har forhørt meg med folk om det er vanlig at dette herlige fenomenet også dukker opp her (negativ respons), jeg har trålet de større fylkesavisene (ja, jeg vet jeg er tidlig ute) og jeg har forberedt mannen på at jeg gladelig setter meg i bilen og kjører et par timer om et loppemarked skulle bli annonsert for mine øyne.

Så var det denne turen til Førde. Der vi skulle se på gulv og baderomsfliser. Absolutt ting som engasjerer meg, bevare meg vel, men det var jo selvfølgelig en baktanke også med denne turen. En baktanke som ikke ble presentert før vi nærmet oss Førde sentrum. "Du... nå kom jeg på at det finnes en bruktbutikk her et sted. Vi kunne jo kanskje bare kikket innom et par minutter før vi drar videre. Sånn i tilfelle." Tidsskjemaet var stramt og jeg var redd mannen skulle sette seg på bakbeina. Men jeg har til gode å oppleve at denne mannen gjør slike ting, så noen minutter senere parkerte vi foran bruktbutikken.

"Hva skal jeg se etter", ropte mannen etter meg, men da var jeg allerede halvveis inne i butikken. Det er en stor butikk, helt sikkert med skatter gjemt i kriker og kroker. Denne gangen uteble de store skattene, men jeg fikk rasket med meg seks fine kaffeasjetter (de gikk rett opp i flyttelasset, jeg må jo ha noe å vise frem når vi kommer på plass der oppe også), en fin porselenskanin, to glasskupler fra gamle lamper som skal få seg en omgang med DIY og bli lampefot og noen stoffbiter som også dro rett opp i flyttelasset.

Samme helg kjøpte jeg også dette vatteppe fra Bloomingville som har alt jeg ser etter; en nydelig mintgrønn farege, ispedd litt rosa (og det var på salg). Som en bonus fant jeg en værbitt grein som jeg ikke kunne gå fra i grøftekanten (ja, det er flaut akkurat i det øyeblikket man bøyer seg ned og plukker med seg ting fra grøfta, men hva gjør man ikke for å få en finfin grein å henge kort og fine ting i. Vent å se)

Så selv om det ikke ble de store kuppene så fikk jeg stilnet et etterlengtet behov og fikk derfor sove litt bedre om natta. Små gleder!

søndag 29. januar 2012

Sol i hjertet og ski på beina

Jeg husker min første, lange skitur. Det var den påsken jeg ble 5 år, jeg hadde på meg min brors gamle, blå dress og en hvit lue med dusk. Og fine solbriller med hvit innfatning. Vi var fremdeles på åttitallet, må vite. Jeg og pappa gikk rundt vannet ved bestemor og bestefars hytte. En tur på mange kilometer. Det var visst en tålmodighetsprøve til tusen, ifølge pappa. Jeg hadde ikke hastverk med å sette den ene skien foran den andre. Det var like viktig for meg å se på kvistene som lå på bakken, kikke opp i lufta og spørre pappa "hvorfor det?" om alt han sa. Vi sang oss rundt hele vannet, og det var nok det som fikk meg rundt. Eller kanskje det var det som reddet pappa. Jeg har aldri spurt.

Alle bilder er tatt med Iphone, da kameraet streiket i kulda.
I dag har Rasmus og min sin lille familie vært på skitur. Men en adskillig kortere tur enn den jeg og pappa dro ut på for snart 23 år siden. Vi holdt oss på samme sted, sammen med en gjeng andre flotte folk. Vi feiret et lite bursdagsbarn som stolt viste frem tre fingre på hånda da jeg spurte hvor gammel hun ble. Vi grillet pølser, spiste pizzasnurrer, muffins og sjokoladekake. Og hadde ikke behov for å synge for å få tiden til å gå. Men vi gjorde det kanskje allikevel.


"Dette er livet!", fikk jeg på melding av noen vi var der med etter at vi hadde kommet hjem. Og jeg kan ikke være mer enig. Sola har kommet tilbake etter å ha bodd bak fjellene noen uker, blåsten holdt seg borte og livet viste seg generelt fra sin bedre side.




Jeg tok nesten med meg reinsdyrskinnene som vi lånte. Så fine! Skulle gjerne hatt et par-tre slike til huset. Men jeg var tross alt i selskap med folk jeg ikke har kjent mer enn noen måneder, så det ville tatt seg dårlig ut om jeg fikk kjeltring-imaget så tidlig. Jeg nøyde meg med noen reinsdyrhår som fikk bli med hjem på buksa.


Neste vinter skal jeg være med Mathea på ski. Det er målet! Og jeg må bare få rope et lite hurra her inne på bloggen. Jeg og mannen var nemlig på bytur i helga for å finne gulv til huset og fliser til badet. Vi gikk og gikk og gikk. Tok en liten pause. Og gikk enda litt mer. "Dette kommer jeg til å få svi for", sa jeg flere ganger og minnet meg selv på at jeg ikke har kunnet gått på butikken en gang de siste månedene. Men det gikk bra! Og jeg opplevde min første smertefrie dag på nesten halvannet år! Jeg fikk ikke sove i går fordi smilet nesten gikk rundt. Når man deler det vonde må man også dele det gode. Så der fikk dere en porsjon med godt.

En ny uke er snart i gang, håper den blir god for dere alle!

mandag 23. januar 2012

Gamlehuset: Veggen er tryllet vekk

Første gang jeg var inne i Gamlehuset visste jeg ikke at dette var huset jeg kom til å flytte inn i fem år senere, med mann og to barn. Men når man velger seg en odelsgutt som livsfølger så vet man jo at sjansen er der. Huset står på gården der Rasmus løp rundt som liten, og veien fra barndomshuset og bort til Gamlehuset var ikke lang. Bare forbi et par trær og en låve, opp en liten bakke og inn en dør. Nå flytter vi snart inn i det gamle huset til Rasmus sin besta og besten, og snart er det Mathea og Anna som får sine besteforeldre boende en liten løpetur over tunet.


Huset har blitt leid ut etter at besteforeldrene til Rasmus gikk bort. Slik så det ut første gang jeg var der inne; et passe stort kjøkken som føltes litt trangt med det store spisebordet. Sist pusset opp på 70-tallet. Min drøm har hele tiden vært å lage et stort allrom. Innenfor veggen til høyre på bildet finnes rommet som før var en kombinert stue og spisestue. Jeg har drømt om å slå ned denne veggen siden første gang jeg så huset og lage et stort kjøkken av de to rommene. Jeg liker å lage mat, jeg liker å ha folk på besøk, jeg liker å se på barna mine mens de leker, jeg liker å se flammene fra en peis, jeg liker å ha folk rundt meg. Hvorfor ikke ha et rom der man kan gjøre alt dette og hele tiden kunne være sammen med familien uten at det føles trangt.


Her er rommet innenfor det gamle kjøkkenet. Kjøkkenet er bak veggen til venstre. Tenk å ha alt som et stort rom! Dere liker tanken dere også?


Rivingen har startet og det gamle husmorvinduet som ikke passet sammen med de andre vinduene i huset blir i stedet erstattet med en verandadør med et lite vindu ved siden av. Så nå blir det utgang til en veranda fra kjøkkenet. Tenk å sitte her ute med morgenkaffen og se oppover dalen og fjellene.


Sim sala bim, veggen er borte og vi har fått allrommet vi har drømt om. Det er tunge, tømrede bærevegger mellom disse rommene og derfor har vi latt deler av veggen stå igjen. Romfølelsen er allikevel enorm og det kan bare være fint å ha litt vegg som skiller kokkeleringsdelen fra spisedelen.


Før jul hadde vi kakefest med snekkere og elektriker og stemningen var på topp. Faren til Rasmus gjør en storartet jobb og har oppussingen som sin hovedjobb dette året. Det setter vi enormt stor pris på og det er fantastisk å se all jobben han legger inn i prosjektet. For det er ikke et lite prosjekt og det er heller ikke enkelt å ha en dame med på laget (les: meg) som kan ha litt sære ønsker og idèer innimellom.



Se for et åpent, herlig, lyst og vakkert rom dette blir. Spisebordet skal stå nederst ved vinduene sånn at vi kan ha mange lange middager med utsikt mot fjell og dal. Herfra kan man se de vakreste farger på himmelen når det er solnedgang og jeg tror dette kan bli favorittplassen i huset.


På veggen til venstre på bildet får vi en stor, hvit peis som går nesten opp til taket. Kakkelovn var tema, men det blir et altfor stort innhugg i budsjettet. Jeg skal vise dere peisen i et senere innlegg og linke til forhandler. Vi kom nemlig over noen nydelige peiser som er betraktelig billigere enn kakkelovner, veldig stilrene og fine.

Nå om dagen går det i gulvprøver, baderomsfliser og veggfarger. Er det noen som har tips til en lys farge på veggene? Vi skal male store deler av huset og vil gjerne ha en gjennomgående, lys farge. Vi har eggehvite lister og dørkarmer, så det må være en farge som går til den. Jeg blir veldig glad for tips, for jeg kjører meg helt fast i eget tankesurr om dagen.

Glad tirsdag til dere!
Ps: jeg har, som flere andre, problemer med å komme inn på kommentarskjemaet til mange av dere om dagen. Vet ikke hva dette skyldes, men håper det ordner seg raskt.

søndag 22. januar 2012

En helg med tant og fjas

Jeg og Marianne (Marris, Stengelen, Stengle, Ranne osv, osv) fant hverandre i køen på Egons da begge stod med mager som struttet og bestilte et glass Pepsi Max. Dette er snart tre år siden og vi var på vår første samling med terminklubben til "Barn i magen". Vi kan kalle det kjærlighet ved første blikk, hvertfall fra Mariannes side som etterhvert stalket meg både på facebook og bloggen min og kunne mer om meg og vennene mine enn jeg selv gjorde. Nei, fra det som muligens er en spøk til alvor; Marianne var en stor støtte i min første permisjon som mamma. Dette er dama som ikke pynter på virkeligheten, som kunne innrømme "ja, noen ganger er det voldsomt slitsomt å bli mamma", som tålte å høre alt, som kom med råd og de villeste historiene. Tror aldri jeg har kjent en lignende dame, hun er så vannvittig morsom, utrolig snill, omtenksom og... litt sånn fin-rar. Jeg er merkelig avslappet med henne i nærheten, og det er en bivirkning jeg liker å få av de jeg omgir meg med.

Men... vi har aldri vært sammen ut over tiden det tar å spise lunsj, skifte et par bleier og skravle litt. Og nå skulle hun komme til Stryn og være i fire dager. Hvordan skulle dette gå? Marianne gjorde opp status med jevne mellomrom og la ingenting i mellom. Hun syntes det var fint at jeg hentet henne på bussen ved midnatt. Det var pluss i boka. Men det skulle ta femten timer før hun ble tilbudt et glass Pepsi Max. Dette førte til at jeg kjapt raste nedover på vertinne-skalaen (jeg prøvde meg på unnskyldningen om at hun kom midt på natta, og trodde kanskje ikke hun var så hypp på brus til frokost. Derfor drøyet jeg til lunsj med å spørre. Da var dessverre abstinensene såpass høye at hun ble frekk og vonbroten. Heldigvis hjalp det med litt brunt gull i glasset og stemningen ble atter god.)

                                               

Marianne syntes også plommen i egget jeg kokte til frokost var bittelitt lys i gulfargen og hun måtte ligge på et vannskadet rom. Sånn utenom dette fikk jeg følelsen av at Marianne storkoste seg. Vi brukte dagene på å finne ut hva vi skulle spise på kveldene, vi sang for full hals både i stua og i bilen og vi lo masse. Masse!

 
Marianne laget sushi til oss.


Utrolig godt for to utflytta byboere.
  

Vi shoppa i Stryns interiørbutikker. Som det faktisk finnes flere av.
  

Og vi drømte om våre fremtidige hus, som faktisk er i så nær fremtid for oss begge at det kiler i magen når vi tenker på det.

Marianne shoppa på Stryns flaggskip: Moods of Norway.


Vi laget tapas, drakk vin, snakket og var stille.


 
Vi fant ut at Norges glass-lamper, det skal vi lage!
 Vi sov på sofaen midt på dagen, vi løste noen verdensproblemer og vi fant ut at vi passer særdeles bra som selskap til hverandre ut over det å bare spise lunsj. For en fin ting å finne ut.

Marianne er forresten veldig snill, hun sender plutselig pakker i posten (med kinesiske iphone-deksler som er proppet fulle av glitter, hjerter og glamour), jeg får hyppige sms-er (flere ganger i uka), hun har med gaver til meg og jentene mine når hun kommer på besøk (gaven min var en lommebok med et hjertebilde av Marianne), hun lager mat. Og har dere ikke lest bloggen hennes har dere noen morsomme stunder foran dere i kveld. Denne dama må gjøre noe med skrivingen sin. For en penn, for en humor og førr ei dame!

Nå har det vært mye sosialt i det siste, men fremover blir det stillere igjen her i kjelleren i Stryn. Litt trist, litt godt. Godt fordi da kan tankene dreie seg skikkelig om husbyggingen igjen. Vi er nå (kanskje) i havn med gulv, noe som har vært en nesten umulig oppgave. Mye har skjedd og neste innlegg vil handle om vårt kjære Gamlehus. Som vi nå begynner å se konturene av.

God, ny uke til dere!

onsdag 18. januar 2012

Påfyll

Jeg har hatt husmorferie i Oslo de siste dagene. Utrolig deilig for kropp og sjel. Ingenting er som å være hos min beste venn, forlover og sjelefrende.

Dama som stilte leilighet, sofa og HYGGE til disposisjon. Ingen ler som oss, ingen snakker som oss, ingen fjåser og fjaser og maser som oss. Sikkert utrolig slitsomt for de rundt oss. Bare kav koselig for oss! Vitamininnsprøyting rett i blodet.


Mandagen ble brukt til å lete etter Brudekjolen til årets (tidenes?) vakreste brud. Som jeg og Cecilie er så heldige å være forlovere til. 

Kom frem, vi er spente!

Da det kom tårer hos oss alle, gåsehuden satt i tre minutt og bruden ikke klarte å si noe... da var kjolen der. Fra fantastiske Cecilie Melli. Jeg klarer nesten ikke vente til Katrine står brud i Lofoten i sommer. Og jeg skal få være der. Som forlover! Jeg smiler og blir varm bare ved tanken.

Silje har sukkertøy overalt i leiligheten. Og jeg klarer ikke slutte å se.

Og hjemmelagede ting har også fått sin plass. Og jeg blir sjarmert.

Vi laget scones til frokost hver dag, satt ved bordet i flere timer, tente lys og nøt det å ikke ha noen planer.

Vi kunne ikke få nok av lampene i Birkelunden.

Denne var sekunder fra å bli med hjem til Stryn. Men ble solgt da jeg stod i telefonen for å få tillatelse fra mannen. Tillatelse fikk jeg, men lampa dro sin vei.


Vi dekket sukkersøte bord og fniste litt av oss selv. Er det jentehelg, så er det jentehelg!

Katrine kler interiøret i leiligheten til Silje. Fineste Katrine, bruden vår.



Hvis man bare kunne spist sjokoladeboller med vanilje inni hver dag... Vi feiret brudekjolekjøp, eviglangt vennskap og lysere tider.


Dette var en helg jeg lever lenge på. Kroppen nøt byluft og gammelt vennskap som desidert ikke har rustet. Men det sosiale livet (som plutselig har blitt sjelden vare) stopper ikke med denne osloturen. I dag kommer nemlig Marianne kjørende over fjellet med ørepropper og kvalmestillende. Dama som er evig bilsyk er så tøff at hun har kastet seg på en åtte timers busstur for å ta losji i vår sjarmerende kjellerleilighet og dens fasiliteter. Tenk at folk faktisk kommer på besøk! Jeg var veldig spent på det da jeg flyttet, og ingenting gjør meg gladere. Kom, kom!

Smilet sitter løst og energien er på topp. En etterlengtet vennskapshelg er over, en ny står for tur. Sjokolade og vin er kjøpt inn, her skal det nytes!

HA EN STRÅLENDE UKE!

Obs, obs: Bloggingen har blitt en utfordring, for vi har et nett her i kjelleren som virkelig lever sitt eget liv. Det vil kun eksistere på egne premisser og bruker mer enn gjerne et par minutt på å laste opp en side. Jeg får kastet inn et innlegg i ny og ne, men er veldig dårlig på å kommentere hos dere andre om dagen. Håper å få fikset det snarlig.

torsdag 12. januar 2012

Brev med håp i

I år blir det en annerledes bursdag. De som kjenner meg synes kanskje det er rart at jeg begynner å snakke om bursdagen min allerede nå. For det første er ikke bursdagen min før i april, og for det andre er jeg ikke så voldsomt opptatt av min egen bursdag. Selvfølgelig er det jo stas å ha sin egen dag, der du får ballonger og fine ord, kanskje til og med noe du ønsker deg. Klemmer får du ubegrenset av, kanskje en god middag. Da jeg var student i Bergen ba jeg alle jeg kjente og ikke kjente på bursdagsfest, og en gang telte jeg 60 stykker i den trange loftsleiligheten. Jeg ga opp tellingen da jeg så at det stod folk i trappa helt ned til gata (vi bodde i fjerde etasje). Joda, så jeg er kanskje litt opptatt av min egen bursdag allikevel.

Det er ikke bare i år det blir annerledes. I fjor var kanskje den bursdagen som har skilt seg mest fra de foregående. Da hadde jeg nemlig nettopp blitt mamma for andre gang. Anna kom to dager før min bursdag, femten dager før termin.

2012-bursdagen min blir også en bursdag å huske. I dag kom nemlig brevet jeg har ventet en stund på. Brevet som har håp i seg. Brevet som jeg har gruet meg til, gledet meg til, bekymret meg for og sett frem til. På bursdagen min drar jeg til et sted som skal hjelpe meg å få kroppen i gang igjen. Jeg har vært så heldig å få plass på det eneste stedet i Norge som tilbyr rehabilitering til bekkenplagede kropper. Så fra midten av april til midten av mai skal jeg bo borte fra min kjære, lille familie. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare det, men har skjønt at jeg må være egoistisk for å klare å være en god mamma. Det blir fire tøffe uker med masse trening, tårer og forhåpentligvis MASSE fremgang. Drømmen min er å kunne gå på tur igjen, løfte Mathea igjen, hente i barnehagen igjen og ha smertefrie dager.


Kanskje det er jeg som drar barna mine til toppen av bakken neste år?

Jeg velger å glede meg! Masse!

Ps: i kveld var planen å blogge en oppskrift på scones. Utrolig hva et brev i posten kan gjøre med vinklingen på innleggene mine. Ja, ja, dette får være en blogg med en miks av alt mulig. Litt sånn som livet selv.

 Ha en god helg alle sammen!




mandag 9. januar 2012

Her i Kardemomme er det veldig godt å bo

- Jeg vil skrive et koselig sitat på veggen til Mathea og Anna. Har du noen forslag?

Vi er på kjøkkenet, det vil si den delen av kjellerleiligheten som skal forestille et kjøkken. Akkurat der stua har et ekstra par hjørner, og der det såvidt er plass til vask, komfyr og kjøleskap. Der står en av oss og vasker opp, mens en annen sjonglerer kveldsmat til to stykk barn, ett som gaper høyt etter fargeløs grøt og ett som maser om "mere oooost!" Midt mellom en ostepakke på avveie, melkesøl på gulvet, brødsmuler i håret og grøt.. ja.. overalt, spør jeg Rasmus om han har forslag til hva jeg kan skrive.

"Baker'n baker kaker og skomaker'n lager sko og alle spiser middag klokka to".

Ok, takk for fint innspill kjære, kanskje det har blitt litt mye Kardemomme by i det siste?



Så da spør jeg heller dere lesere om forslag. Er det noen som vet om koselige sitat, rim eller lignende som kan passe på en vegg på et barnerom? Jeg liker tanken på at noe en av mine lesere foreslår kan ende opp på en vegg i huset. Det hadde vært så fint.

Håper på respons og ønsker alle en fabelaktig god uke!



torsdag 5. januar 2012

Året som rommet for mye

GODT NYTTÅR!

Jeg har brukt litt tid de siste dagene på å gå gjennom bilder fra 2011. Planen var å lage en liten årskavalkade, sånn som mange andre bloggere gjør ved slutten av et år/starten på et nytt. Men halvveis i fjoråret gav jeg opp. Hvordan skulle jeg klare å oppsummere fjoråret i et lite blogginnlegg? Skulle jeg skrive om starten på året som jeg nesten ikke husker fordi dagene forsvant i en lite minneverdig pøl av bekkensmerter og kvalme. Nei, det egner seg ikke særlig i en smileblogg som dette jo skal være. Jeg kunne skrevet om den dagen da alt snudde på hodet, Rasmus fikk ny jobb i vest og jeg holdt  på å snurre rundt i et forsøk på å forstå at livet skulle rives opp med roten og plantes et helt nytt sted. I en helt ny del av landet. Langt unna de fleste jeg kjenner.

Den største hendelsen av dem alle måtte jo selvfølgelig fått en egen plass i et kavalkadeinnlegg. ANNA. Som gjorde familien vår fullkommen og som er så fin at når jeg skal finne på noe smart å skrive om henne så roter jeg meg bort i fjåsete ord og klisjeer. Og alle stundene med MATHEA som jeg like gjerne kunne skrevet en bok om. Om alle sangene hun synger til oss, om humoren som får oss til å gapskratte, om evnen til å tvinne oss hardt rundt samtlige fingre og om staheten som hun ikke kan ha fra andre enn... kremt... meg. Fascinerende å se at hun tramper med foten i bakken når hun er sint, akkurat som mammaen sin. Trampe-gener.


                             


      
Mathea ventet lenge på lillesøster. Kom hun samme vei som pappa fra jobb? Anna fikk sin egen bokstav i tallerkenhylla, mammahjertet kjente at det var plass til enda mer kjærlighet der inne og Rasmus fikk testet tålmodigheten (som er støere enn fjell) med tre jenter i hus.


Jeg kunne skrevet om alt det sosiale. Om en jobb jeg stortrivdes i, en tårevåt oppsigelse, kveldsmat med smiledama, lykketrollet og forlover hver onsdag (energiinnsprøyting rett i blodet!), venner en kort t-banetur unna, bryllup som ga gåsehudfølelser og troen på evig kjærleik, jeg kunne skrevet om venner og familie som drar over fjell og ur og trange daler for å komme på besøk. Pakker i posten, oppmuntrende ord og troen på at vennskap tåler avstand hadde fortjent et eget kapittel.

Og hvis jeg skulle ha skrevet om alt dette hadde jeg ikke engang fått startet på den delen som har med flyttingen og gjøre. Det at vi bestemte oss for å selge leiligheten samme dag som vi kom hjem fra sykehuset med Anna. Om klargjøring av leiligheten og fotografering av den seks dager etter at Anna ble født (spør du meg i dag hvordan vi klarte det så kan jeg ikke svare.)

Baby på fem dager, hammer, vaskebøtte og en leilighet som, vips, ble snudd på hodet. 20 kasser opp på loftet, vasking av alle kriker, kroker og hyller (hvorfor kunne ikke noen minnet oss på at vi ikke trengte å rundvaske før fotografering), amming, påskefeiring og pizza i esker. Det var barseltida si det...

Og så kom vi over fjellet... Og roen kom over oss. Jeg følte jeg kunne puste skikkelig, nesten som om jeg ikke hadde trukket pusten ordentlig ned i magen de siste to årene. Og høsten ble for min del brukt til å sove, sitte og forsøke å få kroppen oppe å gå igjen. Jeg fikk mer tid med barna mine og mannen min enn jeg noen gang hadde hatt. Jeg har lært meg å si nei og å be om hjelp. To ting som ble ønsket kjært velkommen i 2011 og som jeg skal dyrke fullt ut i 2012. Noen ganger blir man sterkere ved å tørre å være svak (note to self).

Jeg tror fjellene, himmelen og fargene hadde gått sammen i en konspirasjon for å gjøre det vakrest mulig til vi kom til Stryn. Utsikten fra vårt fremtidige bosted skremte oss ikke tilbake til byen.

Vi har lest hundrevis (hundrevis!!) av interiørmagasiner, interiørblogger, nettsider og brosjyrer for å stå rustet i oppussingsprosjektet. Her er huset vårt!!
     Og skulle jeg skrevet om alt dette hadde jeg bare skummet toppene, det som umiddelbart kommer til meg når jeg tenker på 2011. På en måte er det deilig at et år kan romme så mye. Tida sprinter avgårde og er snart oppe i maksfart, så det er godt å tenke tilbake på det som har vært og kjenne at tida faktisk gir oss minner som er gode å ha. 

Rasmus har hendene fullere enn noen gang før, og de kommer nok ikke til å romme mindre i 2012.

Dette året har rett og slett rommet for mye til å kunne skrive et innlegg om det. Eller var det det jeg nettopp gjorde? 

Vet dere hva? Jeg tror 2012 blir fabelaktig!

Jeg ønsker alle sammen et fantastisk nytt år!