Det beste av to verdener

Jeg er flere personer på en gang. En som drar til Trondheim, klemmer jenta jeg savner hver eneste dag, hun jeg møtte utenfor Grieghallen første dag i fadderuka for altfor lenge siden. Vi kjører hjem til fin leilighet med mann og barn, hun ingeniør, i en Volvo, så voksne vi er. Vår verden er matpakker, foreldresamtaler, bleieskift, kleskift, sengetøyskift, kropper som kommer løpende om natta, presser oss ut av senga, planlegging og trøtte tryner. 

 Vi ler, bestemmer oss for å glemme kosebukser, tidlige morgener og leverposteibrødskiver i små biter. Pynter oss, byttelåner klær, bruker en time på badet før vi går ut, lipgloss, veske, neglelakk. Så lenge siden.

Vi er tilbake. Det er bare oss to, alt er som før, vi har ikke større ansvar enn å holde blodsukkeret stabilt og krysse av på lista alle butikkene vi vil besøke. Vi rusler arm i arm i flere timer, tenker ikke en tanke utover hvor neste kaffe skal drikkes.

Vi pynter oss igjen. Drar ut. På kvelden. Lipglossen er med denne gangen også. Så rart å gå ute om kvelden. Husker nesten ikke hvordan kveldsluft føltes. Ekstra lett å puste, ekstra fri.

Vi kommer hjem når natta er på hell. Like før barna våkner. Men det er ikke vår tur til å stå opp. Vi våkner, snakker litt, sovner igjen. Så sjeldent.

Så er jeg på bussen hjem. Etter en helg med bare fokus på meg selv. Jeg sitter i bussetet og trykker på en imaginær gasspedal, vil hjem, fort. Låser meg inn tidlig på morgenen, mens det ennå er mørkt. Hører at den minste kroppen våkner. ”Mamma”, ropes det med den mjukeste stemma jeg vet. Sjelden har trappa vært mer frydefull å forsere, hjertet roper ”hurra, hurra, hurra” inne i brystet. Små armer som strekker seg opp, ”mamma komt heim”.

Så er jeg her. Hjemme. Det fineste i verden.